LÆRINGSPROSESS

Vi får en rask guidet tur i Rådhuset, gjennom hallen, innom komiteenes møterom, forbi en imponerende tavle der Carl Christian Blich figurerer som fraksjonsleder og ender på hans nye kontor i femte etasje. Historien sitter i veggene, og man blir ganske imponert over husets kvaliteter, alt fra malerier til møbler, spesielt designet for Oslo rådhus.

– Jeg har prioritert å delta på alle møter, både i bystyret og i Helse- og sosialkomiteen. For meg som kom inn i politikken litt hals over hode og uten erfaring fra partiapparatet, har det vært mye å sette seg inn i når det gjelder prosessen frem til vedtak i bystyret. Det har vært en læringsprosess, sier han og forteller om det politiske spillet. Forholdet mellom byrådet og bystyret i Oslo tilsvarer forholdet mellom regjering og storting. Det finnes fem komiteer, og Blich er fraksjonsleder for Høyre i Helse- og sosialkomiteen. Derfor er navnet hans på tavlen, og det følger med eget kontor.

– Det er bare heldagspolitikerne,gruppelederne, fraksjonslederne og politiske rådgivere som har kontor, men mitt kontor kan selvsagt benyttes av dem som ønsker det. Det vil i praksis si av helse- og sosialfraksjonen. Og så lærer vi litt om merknader, som det kan bli mange av i komitéinnstillingene. En spesiell situasjon i Blichs komité er at et mindretallsvedtak i komiteen kan bli vedtatt i bystyret. Dette skyldes at Høyre, FrP og Venstre til sammen har seks av 13 medlemmer i komiteen, men i bystyret har den samme konstellasjonen 30 representanter og dermed flertall.

– Så ivrig er du etter å lære at du til og med var på bystyremøte til langt på kveld da du fylte 50 år i fjor høst?

– Ja, bystyremøtene er jo på onsdager, en dag som ikke er egnet for de helt store utskeielser når man skal i praksis på torsdag. Derfor gikk jeg på møtet og høstet applaus, noe som for øvrig hører med til sjeldenhetene i bystyresalen. Jeg kan derimot love deg at det var stor feiring lørdagen etter, med blant annet mye musikk, er svaret. Musikken kommer vi tilbake til.

HJERTESAKER

Oppe på grupperommet blar Carl Christian ivrig gjennom Dagsavisen. Ikke noe leserinnlegg fra ham i dag heller.

– Jeg kan fortelle at det er like vanskelig å komme til i mediene nå som det var da jeg var president i NTF. Jeg hadde et innlegg på Høyres landsmøte der jeg imøtegikk regjeringens forslag om endringer i lovverket for helseregistre. Én ting er at ikke Stortinget skal behandle opprettelsen av nye registre. Vel så galt er det at pasienter ikke skal få informasjon om eller kunne motsette seg at personlige opplysninger om dem inngår i slike registre. Tenk bare om opplysninger som innhentes – i fortrolighet – om en pasients HIV-smittestatus havner i et medisinsk register etter at vi har sendt opplysningene elektronisk til HELFO. Leserinnlegget jeg venter på, handler om regjeringens strategi for sentrale helseregistre, sier han litt oppgitt. Et par dager senere er imidlertid innlegget å lese i Dagsavisen, på godt synlig plass og med overskriften Truer personvernet.

– Da forstår jeg det slik at dette er en hjertesak for deg. Har du andre?

– Jeg er opptatt av rusmisbruk, som er et kjempeproblem i Oslo. Vi bruker én milliard i året, inkludert sosialhjelp, på dette området. Bare driften av sprøyterommet koster 12 millioner. Hovedmålet må være å hjelpe rusmisbrukerne til å komme bort fra misbruket, og der synes jeg vi er kommet altfor kort. Jeg var nylig på et russeminar der en misbruker deltok, og han fortalte at han ikke torde å overnatte på det kommunale Ila hybelhus. Men nå har vi fått en ny byråd for sosiale tjenester, Anniken Hauglie, og hun skal snart legge frem en rusmelding. Jeg har tro på at denne meldingen kan stake ut kursen for en mer effektiv tilnærming til problemet.

– Hva med bydelene? Hvilken rolle spiller bydelene i byens politiske liv?

– Jeg er skeptisk til antall bydeler – vi har 15 av dem, derav 10 med rødgrønt flertall i bydelsutvalget i motsetning til i bystyret der Høyre og FrP med støtte fra Venstre har flertall. Tidligere byrådsleder Erling Lae gikk nylig inn for bare åtte bydeler og vekk med bydelsutvalgene, bare en administrasjon. Jeg har mye sans for dette synspunktet.

SAMHANDLINGSREFORMEN

I forlengelsen av dette kommer vi inn på samhandlingsreformen og hva den kan få å bety for Oslo.

– Jeg blir litt skeptisk når jeg ser fastlegenes betingelser for å påta seg offentlige oppgaver. Det er for eksempel vanskelig å få dem til å bidra til en såkalt individuell plan for pasienter med sammensatte behov. Én av løsningene tror jeg kunne være å bygge opp en enhet med geriatrisk kompetanse bestående av allmennleger, spesialister, sykepleiere, ergoterapeuter og annet helsepersonell. Jeg har foreløpig ikke fått gehør for denne ideen, men det er noe jeg fortsatt vil jobbe for. Dessuten har jeg tro på en sykehjemsetat der bydelene kan kjøpe plasser, med et tilknyttet fagråd som kan komme med innspill til hvordan man kan bygge opp et kompetansemiljø. I Oslo er det fem ganger så mange sykehusinnleggelser på grunn av lungebetennelse som i Stockholm, for der har de kompetanse på sykehjemmene til å behandle slike pasienter.

– Du klarer vel ikke å få gjennomslag for alt dette i løpet av inneværende periode. Betyr det at du kan tenke deg å ta gjenvalg?

– Tja, ikke så godt å si foreløpig. Jeg kan kanskje ta en periode til hvis jeg blir nominert på sikker plass, men jeg føler jo at jeg er en litt fremmed fugl i det politiske miljøet. Jeg har ikke gått på Unge Høyre-skolen, og jeg synes det er vanskelig å skulle mene noe om absolutt alle saker. Men i de spørsmålene hvor jeg mener å ha gode Høyre-løsninger, er jeg mer opptatt av disse enn av den sosialistene versus oss borgerlige-retorikken som preger dem som noen ville kalle broilerpolitikere. Jeg synes det skaper et skisma som ikke fremmer helhetsløsninger, og veien til politikerforakt blir unødvendig kort.

ODONTOLOGIENS PLASS

Blich forteller at de nylig har behandlet forskjellige etaters årsmeldinger og at det gleder ham som tannlege å se at alt er bare fryd og gammen i tannhelsetjenesten, eller Tannhelsetjenesten Oslo KF som er det offisielle navnet. De ser ut til å løse oppgavene uten at politikerne behøver å bry seg, på godt og vondt. Selv arbeider han klinisk fire dager i uken og har mandag avsatt til politikk – og fortsatt litt prosjektarbeid i Helsedirektoratet.

– Ja, hvordan går det med nødvendig tannbehandling? Så vidt jeg husker er det snart to år siden arbeidsgruppen du ledet, avga sin innstilling.

– Det har vært en lang og omstendelig prosess, og jeg er fortsatt engasjert av direktoratet på timebasis, sier han og viser frem en korrektur som forhåpentlig snart blir godkjent av ledelsen i Helsedirektoratet. Det stilles store krav til en veileder, og foreløpig ser det ut til at produktet kan tilfredsstille benevnelsen prosessveileder, og navnet er God klinisk praksis i tannhelsetjenesten – en veileder om hva som anses som nødvendig tannbehandling.

– Kan du gi en kortversjon av hva denne trykksaken kommer til å bety for tannlegene og for pasientene?

– Den skal gi grunnlag for å si noe om hva som er god klinisk praksis. Forebygging har første prioritet, og non-invasiv behandling skal velges så sant det er mulig. Men faglig skjønn er en sentral forutsetning, så derfor kan ikke anbefalingene ha altfor strenge rammer.

– Hva tror du det vil føre til når tannlegene endelig får dette heftet i hendene?

– Det beste som kan skje er at folk begynner å diskutere temaet, og på den måten kan det være en videreføring av diskusjonene den gang kvalitetsutvikling sto høyt på dagsordenen. Viktig er det også at man i journalen begrunner sitt valg av behandlingsløsning, noe blant annet tredjepartsfinansierere, slik som HELFO, vil være opptatt av. For øvrig er et stort arbeid på gang i Sverige, der man skal gradere vitenskapelig de forskjellige behandlingsformene i egne retningslinjer. Disse retningslinjene vil sannsynligvis bli viktige også i Norge, i tillegg til vår veileder som først og fremst dreier seg om behandlingsplanlegging.

MUSIKKENS PLASS

Blir det så noe plass til musikk innimellom politikk og odontologi, både klinisk og teoretisk? Vi husker en president som gjerne tok frem klarinetten og som spilte en låt eller to. Riktig lyrisk og vakkert lød det.

– Kanskje litt mindre enn jeg hadde planlagt, men jeg har kjøpt meg både altsax og sopransax, og de har til en viss grad fortrengt klarinetten. Nå spiller jeg sammen med noen musikere av og til, og vi forsøker å bygge opp et repertoar. Som jeg sa, så ble det en session på 50-årsfesten, og etter hvert kan det kanskje bli noen opptredender ute. Navn – nei, det har vi ikke pønsket ut, sier Carl Christian og begir seg på hjemvei til fots. Han bor passelig langt fra Oslo sentrum og lar dette være den anbefalte daglige fysiske aktivitet. Et forslag om å melde seg inn i Friskis & Svettis slår ikke an.